Flora langs fjellvegen.

Det er ikkje berre utsikta som er verd å få med seg på fjelltur. Lyngen står i full flor i desse dagar. Purpurlyng er ei kystplante som høyrer til i lyngheiane på vestlandet. Han veks berre mellom Jæren og Ålesund og heilt ute mot kysten der det sjeldan er vinterfrost. Purpurlyngen veks tuevis i tørre skråningar og vil ha høg luftfuktigheit.

Røsslyngen dominerer i kystlyngheia og han dekker store område. Det veks også mange ulike blomar langs vegen. Den aller vakraste er blåklokke. Blåklokke har vore favoritt-villblomen min så lenge eg kan hugse. Geitrams er for det meste avblømd og frø-fallskjermane sviv som snøfnugg rundt i haustlufta. Haustfargane har så smått begynt å vise seg. Tistelblomane står mjuke og vakre i sterk kontrast til resten av planta. Gullris høyrer til korgplantefamilien. Ryllik er svært vanleg her. Blåknapp og rødknapp er i slekt og høyrer begge til Kardeborrefamilien. Det var ikkje blåbær å finne, berre lyngen som har tatt haustdrakten på. Blokkebær var det eindel av, men dei freista ikkje. Norsk asal med umodne bær. Rogn og rødhyll står i desse dagar med masse raude bær. Nyper frå villroser. Legg merke til desse fantastisk vakre tornene! (Dette er ikkje same rosebusken som nypene er henta frå.) Bregner og mose i skjønn forening. Eit vakkert teppe av bjørnemose. Reinlavarten kvitkrull.

August er den mykeste myke jeg kjenner,

den skjelvende streng mellom sommer og høst

denne dugg av avskjed i mine hender.

E Skjæråsen