Ei stille stund ved eit stille vatn.

Bilde frå 12.10 då eg og Ask var ute og kosa oss i finveret :)

Mange dager av purpur og gull har oktober gitt oss

under en himmel som daglig blåner seg mere blå.

Ennå er frosten bare et disig varsel bak åsen,

men langsomt, langsomt begynner året å gå i stå.

Aldri er sinnet så åpent som slike høstklare dager,

når luften smaker av blomster og av kjølig jern,

og noe svever forbi deg, et minne du ikke husker,

en drøm som bestandig er like udrømt og fjern.

Kanskje er det skyggen av Han som sitter og venter

bortenfor alle blåner av dét du aner og vet,

der hvor tiden går under, og høst og vinter og sommer

drukner i stumhet og mørke og susende evighet.

Langt der ute i mørket har vi en fred i vente.

Men i menneskehjertet banker den samme drift

som får døgnfluen til å spile ut sine vinger

og får stjernene til å skrive sin himmelskrift.

Aldri kan mennesket løse den siste gåten om livet.

Men følger likevel budet fra livet selv

når vi erobrer et år, en dag eller bare en time

fra Den Stumme som bor bak det ytterste stjernehvelv.

Inger Hagerup

God helg :)