mandag 10. september 2007

Farne tider og tider som kjem.

Huset eg bur i er over 160 år gammalt. Familie min har budd på denne garden i nesten hundre år. Heilt sidan eg var lita jente har eg gjort meg tankar om dei som budde her før. Kvernabekken renn gjennom eit beite hos oss. Langs den bekken hadde alle gardane oppover sine kvernhus. Far fortalde om korleis dei arbeidde med kornet frå det skulle i gjorda til det var ferdig mjøl. Eg har pynta i hagen med ein gammal kvernstein. Før blei det meste av arbeide på garden gjort med handemakt. Steinen under er brukt til å slå gjerdestolpar ned i jorda. Han har eit tydeleg søkk der han han har trefft stolpane. Den siste som bruka denne steinen var far min. Eg har lagt han i hagen saman med andre sjøslipte steinar, som eit lite minnesmerke. Slipesteinen står også nordom huset. Her er det slipa mange ljåar, økser, knivar og ikkje minst slåmaskinsknivar. Å snu sveiva når slåmaskinskniven skulle slipas var ei sann tålmodsprøve. Eg har gjort det mange gonger. Tider har vore og tider kjem. Me må alle finne oss sjølve og vår plass i livet. Leve må me gjere i notida. Eg prøver så godt eg kan å finne småting å glede meg over kvar einaste dag. Som at rosene blømer ein vakker dag... Dette er mitt ønskje for mine næraste og vennenne mine. Eg har leita etter kven som har skrive desse dikta, men kan ikkje finna det igjen. Kanskje eg redigerer seinare om eg finn det. Biletet under er tatt rett opp mot himmelen ein solrik og klar dag. Syntes det er ein vakker bakgrunn for eit lite dikt. Desse orda av Evy-Karin Førde vil eg gjera til mine: Støtt ber eg ein ordlaus lengt djupt inne i meg. Han fyller tankane mine og ber vona i seg i møte med morgondagen. Dette er tankar eg gjer meg ein heilt vanleg mandag... God veke til alle!

10 kommentarer:

Anemone sa...

Så fine bilder og vakre ord. Virkelige ord til ettertanke.

Spennende det du forteller om huset du bor i da. Og alle de tankene og fantasiene om alt det som har vært. De som levde lenge før vår tid.
Noen ganger hadde det kunne vært litt ok å opplevd en eller to dager på den tiden.... Når våre forfedre levde. Tror sikkert de hadde det mer sosialt og mer samhold på den tiden. de var vel også trett i kroppen og ikke trett i hodet slik som vi er nå for tiden.

Jeg skal i kveld se film på tv, DET hadde de ikke tilgang på før. Strikket og pratet i stedet.

HildeS. sa...

Nydelege bilete og fine ord.
Du er så flink til å setje ord og bilete saman Marie:)

GAWO sa...

Hei. Ser ut til at vi liker gamle ting begge to. En vakker slipestein du har, skulle gjerne ha dett den i et "helt" bilde. Om jeg er heldig så legger du det inn på bloggen din.
Jeg forestiller meg at huset ditt er stort og fint og hagen din er enda større. Stemmer det tro?

Hulda sa...

Så fint du har skrevet, - og fine bilder. Jeg har alltid vært så glad i nynorsk, så jeg satt her og leste høyt for meg selv det du har skrevet. Likte diktene så godt, og det siste bildet var virkelig fint.

Jeg har som deg, fra jeg var lita, vært fascinert over de som har bodd på heimplassen min før jeg ble født. Det er spennende å tenke tilbake på tider som har vært.

Ida sa...

Ett nydelig innlegg! :)
Så mye vakkert. Har rullet ned og opp flere ganger.
Nyter hvert eneste bilde.
Klare blåfarger bl.a. med fine ord til.
Takk for en fin start på dagen.
Ønsker deg en fin fin dag.
Klem fra meg.

Mita`s hjørne sa...

Flotte bilder, rene eventyret dette...

Ha en koselig dag...

minerva.jor sa...

En fantastisk kvernstein! Et verdifullt minne fra dine forfedre.
Jeg ser verdien i det og ha et hjem/arbeidsplass i generasjoner. Selv har jeg flyttet mye i oppveksten, men mine barn er født og oppvokst her vi bor nå!

Fint dikt av Kristin Reftel,
Ordene av Evy Kari Førde fikk meg til å tenke på hvor godt det er og ha venner som kan forstå oss når vi prøver og omsett den "Ordlause lengs" til språket vårt- noen ganger bare blir det inne i oss.
Klem fra meg:)

Marie sa...

Takk til alle som har skrive kommentar!
Huset her har vore vakkert og påkosta då det var nytt. Det var ein skipsreiar som bygde det i si tid. Det blei gjort lite med huset før mine foreldre reparerte det i 1968 +fleire gonger seinare. Dei hadde ikkje råd til spesiallaga vindauga og dører, så då var det inn med store termopanvindauga og teakdører. Ut med doble dører (med sprekker og slark i hengsler). Huset har mista sjela si! Eg har ein draum om å setta inn like dei gamle vindauga, men me måtte til med ny driftsbygning...-Men likevel -kanskje ein dag...

Minerva; den ordlause lengt er ordlaus den veit du... uhandgripeleg...set me ord på lengten er det få som forstår. Det må i så fall vere ei tvillingsjel... og det er langt mellom dei... Trur eg kanskje har eit par bloggvenner som talar same språk og tenker same tankar som meg... og du er ei av dei.

Anonym sa...

Så fint du skriver. Jeg blir helt revet med i tankerekka di. Ha ei fin uke:)fra Naturglede

Berit sa...

Gleder meg alltid å komme inn til deg. Her er finner en ro og "mat" for sjela.
Klem