lørdag 29. august 2009

Ut mot lyset.

Eg har gjort meg mange tankar om kor personleg og for ikkje å seie privat eg skal vere på mitt vesle pustehol på internett. Nokre brettar ut heile livet til seg og sine, andre derimot held ein låg profil og ønskjer å vere mest mogleg anonyme. Me får alle finne vår veg og eg leitar etter min. Det eg har sagt og publisert her har eg ingen kontroll over lengre. Likevel vil eg at bloggen min ikkje berre skal vere ein fargeklatt, men også bere preg av menneske bak. Eg har gått mange turar langs vegen eg har henta desse bilda frå. Det er god mentalhygiene i tillegg til fine naturopplevingar å gå her. Mange blogginnlegg har blitt til medan eg har rusla her, men dei har blitt igjen her ute i skogen og inne i hovudet mitt. Berre bilda har havna på bloggen.
Det ligg vel inne i oss alle eit djupt ønskje om å bli likt, å vise at ein kan, vil og veit. Her eg bur kjenner me kvarandre, eller me trur iallefall at me gjer det. På ein liten plass er det mange som bryr seg med andre sine liv, men det er også mange som bryr seg om på ein god måte. Ein ting som iallefall ikkje er enkelt er å kjenne seg annleis. Då eg var lita jente i småskulealder kom eg inn i angsten sitt faste og kalde jerngrep. Utan nokon som hels grunn kunne angsten slå ned. Eg kjente ingen som hadde det sånn som meg og det var få som forstod. Eg fekk lære kva skam var. Eg var annleis, det som såg ut som ein lett sak for alle andre blei ein dagleg kamp for meg. Då eg var femten år gjekk eg i naturen her saman med nokre venner. Dei vonde åra låg bak meg og eg var begynt på vegen ut i lyset. Eg hadde også lært at det ein ikkje kan kvitte seg med finnst det strategiar til å klare å leve med. Eg rusla litt bort frå dei andre og sette meg ved ein brusande vårbekk, svartrosten fløyta sine melankolske tonar og kveldsola sendte sine gylne stråler over landskapet. Det lukta av skogbotn og vaknande, spirande liv. Litt borte høyrte eg vennene mine sin trillande latter. Denne stunda blei skilsetjande for meg. Det var så uendeleg godt å leve! Så har livet oppturar og nedturar for meg som for alle andre, men denne opplevinga står krystallklar for meg og pregar livsinnstillinga mi.
Er på besøk på gamle stier
men hver meter føles ny
Det er nok sant det de sier
Vær turist i egen by
Har en glede dypt i hjertet
Lenge sia jeg har kjent
Vært så mye sorg og smerte
Er det svar på bønner jeg har sendt?
Og jeg tar det med et smil
Og jeg tar det som en klem
Og jeg tar det som et strøk over kinnet
Ja, jeg tar det med et smil
Og jeg tar imot med takk
Og trår varsomt på vei ut mot lyset.
Henning Kvitnes
No skal eg knyte skosnorene og gå same turen saman med ei venninne. God helg :)

23 kommentarer:

Hage foto og natur sa...

Det var et innlegg som rørte ved mye hos meg.
Mine innlegg er stort sett fra mitt livs lyse sider,og hyggelige opplevelser.
Men det er så mye mye mer, som en litt lukket og sårbar person som meg ikke legger ut.
***
Det har blitt noen mil i skog og mark, gjerne et stopp ved stille vann.
Syntes poesi og visdomsord har vært til stor hjelp mang en gang.
Vi er heldige som har en hage ,der man kan både kan finne ro og hente kraft.
Ha en fin helg:)

Dagrun sa...

Så jeg får lyst til å gi deg en god, god klem! Vidunderlig vakkert innlegg...

Det er tøft å være personlig på bloggen. Jeg er det ikke. Det er et valg en må ta, hver enkelt av oss. Veie hvorvidt det tjener en mer enn det laster. Jeg har tenkt at jeg har "saker", som jeg kunne frontet, som RuneE og organtransplantasjon, (og nå deg og angst). Sikkert mange andre også... Men har valgt å ikke gjøre det og bare la fotoblogg være nettopp det fotoblogg. Det er mye en kan føle seg annerledes i. Og noen ganger må en stå frem og si det, andre ganger ikke.

Oppsummert: Klem til deg! :)

Ruth Bernssen Bø sa...

Mange vakre bilete her.
Historia di rørte ved nokre tankar hos meg.
Eg går ofte ved sjøen, der får eg "blåsa" ut, på tunge og vanskelige dagar, men kunne like gjerne gått i skog og mark. Eg får fred og ro i kroppen når eg får koma ut, å sjå på alt det vakre som veks, fargar, kjenna lukter som endrar seg i takt med årets rundgang.
God helg.

BO sa...

Så fint skrive og så fint at du deler!
Fekk frysningar her eg sit.
Du beskriv naturen så godt, at eg kjenner luktene frå min barndoms paradis plass, der me har hytta nå. Lukta av mose, litt våt sådann gjer meg trygg! Det har eg aldri sagt høgt før, men eg skammar meg ikkje av den grunn!!! :-)
Ha ein god laurdag!!!
Klem

Unknown sa...

Et flott og personlig innlegg, og en rørende tankevekker.
Du har i tillegg helt rett i at det er mange forskjellige måter blogge på og man må tenke over hvor langt man skal gå.

Jeg tror at så lenge man kan stå for det man sier, så går det bra, og leserne finner vel fort ut hva de synes er interessant og ikke..

Bloggingen har i alle fall blitt en del av mitt liv, og jeg føler jeg har fått inspirasjon fra menge "venner" som jeg aldri har møtt, og du er en av dem.

Ha ei flott helg

Anonym sa...

Hei.Jeg føler med deg.Noen liker å snakke om det å noen ikke.Som min mamma altid sa att det er medesin å gå seg en tur i skogen.Jeg hadde en far som altid sa att dere må ikke høre på henne for hun vet ikke noe.Til slutt så blir det av att du trur det og da mistett jeg selvtilitten.Men efter att jeg begynte å jobbe,efter att jeg hadde att angs deprimert og utbrenthet i fire år vokste selvtiliten fikk brae tilbakemellinger i barnehagen.Har nå vært bra i ca 9 år.Føler med deg Ha en riktig fin Lørdagskveld Mange klemmer fra Bodil

Bangchik and Kakdah sa...

Interesting post and it does tickle our minds. In a way, it is not easy not to be personal in blogs. Greatest novels does show who is behind the great writings.

~bangchik

Laila -Karin sa...

Så flott Marie at du skrev dette .
Jeg ser at det er flere her som sliter, for noen er det helt greit å ikke skrive personlig, men jeg tror de som tør gjøre det kan være til god hjelp for mange.
Jeg kan forstå og forholde meg til det du skriver. Jeg var og et ensomt barn og det man idag kaller mobbeoffer . Angsten kom tidlig . man ble redd for å gå på skolen , redd for å gå ut . Angsten sliter jeg med fremdeles.
Men fordi jeg veldig tidlig bestemte meg for å ikke la meg knekke og finne gleden i naturen har jeg klart meg
Jeg har altid funnet ro og fred i naturen og stillheten.Jeg kan fremdeles nå i godt voksen alder betrakte skyene i timevis.
Jeg ble oppringt for noen måneder siden av en jeg gikk i barneeskolen med. De skulle ha
femti års gjennforening. Det første hun sa til meg var. Jeg vet ikke om du vil vi var jo ikke noe snill med deg.
Jeg er veldig glad for at du skrev dette . Det kan jo virke slik her på bloggene at alt er rosenrødt. Derfor er det så godt å på en måte se mennesket bak bloggen.
Takk Marie
ha en fin helg
Klem

♥ Gamleheksa ♥ sa...

Så fint du skriver, vi har alle mye å glede oss over, det gjelder bare å se det. Jeg er iallfall glad for den du er og for all gleden du gir med flotte bilder og gode ord på bloggen din

Fortsatt god helg

Heidi sa...

Ønsker deg en flott høst, ei vakker årstid som også har sin egen sjarm. For meg som er en uteinaturenelsker er årstidene fabelaktig og har berga meg i tunge stunder. Kos deg, det gjør jeg!

Refleksjon på livsvegen sa...

Takk for at du deler frå din livsveg. Og bileta dine er berre nydelege. Ynskjer deg og dine ei god helg.

elle-melle sa...

Flott skrevet Marie!
Jeg er sikker på at det er mange av oss som tenker slik du her skriver. Jeg gjør.
Hvor mye av mitt private liv er av interesse for andre og hvor mye er jeg selv interessert i offentligjøre?
Det er et dilema som ikke alltid er like lett å ta stilling til.

Ønsker deg god helg:)

mali-mo sa...

Hei Marie!

Jeg er ikke så mye på bloggen om dagene, men måtte bare skrive noen ord til deg. Syns dette innlegget var så fint, både ord og bilder.

Takk også for omtenksomme ord inne hos meg.

Klem

Fru Keilegavlen sa...

Eit rørande innlegg!! Ein tur i naturen gjer fred i sjela, det er heilt sikkert!
Det er tøft å vere personleg på bloggen, eg er det ikkje. Legg kun ut bilete av ting eg har laga og skriv litt rundt det. Men det er eit val ein må ta, utifrå kva ein sjølv føler er riktig i forhold til seg sjølv.
Ønskjer deg ein kjempefin søndag!

Kathrine sa...

Flott skrevet!
Jeg liker ikke skrive så personlig på bloggene mine, maleribloggen er vel den mest personlige for meg. Mine bilder forteller om meg, men bare jeg "kjenner" maleriene og hva de forteller. En måte å bearbeide mine opplevelser på godt og vondt. Andre har ord til å beskrive sine.
Takk for flott tur i naturen. Den kan vi ikke leve uten:)

Nyt søndagen:)

Anonym sa...

Beautiful photos.


Pick a Peck of Pixels

Hilsen Bodil F.T. sa...

Kjenner meg igjen i det du skriver, Marie. Alle har nok sine perioder i livet da en føler seg ensom og misforstått. Det er godt å gå avsides og få lagt fraq seg det som tynger. Det fikk jeg også gjøre, og livet ble lyst og meningsfullt.
Ha en fin søndag!!

Anonym sa...

simply beautifully captured shots...lovely!

Brit. (lille meg) sa...

Ja. jeg har tenkt noe av det samme som deg, Marie. Hvor mye av meg skal jeg ofentliggjøre? Jeg leter nok også fortsatt etter min måte å gjøre det på. I min barndom og oppvekst var jeg ikke særlig meddelsom. Har kanskje blitt litt annerledes i så måte med årene.....
Kjempefine bilder du har tatt med denne gangen også!
Takk for dette innlegget!

Anne-Berit sa...

Takk for at du deler dette med oss,stort av deg synes jeg.
Angst er ikke noe å kimse av,det vet jeg alt om av egen erfaring,uten at jeg skal komme mer inn på det her.Veldig godt å høre at du kom deg gjennom det.
Klem fra Anne-Berit.

Anne (Moseplassen) sa...

veldig hyggelig at du vil dele litt av deg med oss. Fint å lese det du forteller, og vakkert akkompagnert med bilder.

Verden er ikke alltid så enkel som en skulle tro.

Bling - our elf on the shelf sa...

Kjenner jeg bare får lyst til å gi deg en klem.
Noen ganger er det viktig å sette ord på ting, vise hvem man er og hva som finnes i livet sitt. Noe av det i alle fall.
Jeg har også mine usynlige ting som sliter, og har skrevet noen ord om dette nå i kveld.

Klem

Anonym sa...

Takk for det fine blogginnlegget med nydelige bilder. Du mestrer å fortelle om et vanskelig tema på en så god måte.